Stikkordarkiv: forskere

Ingen vitenskapelig konsensus om GMO-trygghet

Oppdatert: I løpet av kort tid ifjor har 230 forskere, leger og jurister undertegnet en erklæring om at GMO-trygghet faktisk ikke har vitenskapelig konsensus slik noen forsøker å påstå.

Allerede samme dag erklæringen gikk ut, hadde over 90 underskrevet den. Nå har mer enn dobbelt så mange undertegnet og det ser ut til at stadig flere kommer til.

En av de siste som har skrevet under er Dr. Belinda Martineau, tidligere medlem av Michelmore Lab ved UC Davis Genome Center University of California, som hjalp å kommersialisere verdens første GMO mat, Flavr Savr tomat.  Selskapet bak tomaten ble siden oppkjøpt av Monsanto.

[blockquote style=»1″]Jeg støtter helhjertet denne grundige, gjennomtenkte og profesjonelle uttalelsen som beskriver mangelen på vitenskapelig enighet om sikkerheten av genmodifisert (GMO) avlinger og andre GMO- organismer. Samfunnsdebatten om hvordan man best kan utnytte denne kraftige teknologien av genteknologi er åpenbart ikke over. For GMO- støttespillere å anta at det er, er litt mer enn ønsketenkning.[/blockquote] , sier Dr. Martineau.

Dr Judy Carman, direktør for Institute of Health and Environmental Research, Adelaide, og Førsteamanuensis II, helse og miljø, Flinders University, South Australia, har også underskrevet og sier:

[blockquote style=»1″]Av de hundrevis av ulike GMO-avlinger som er godkjent for menneskers og dyrs konsum, et eller annet sted i verden, har få vært grundig sikkerhetstestet. Så det er ikke mulig å ha konsensus om at det er trygt å spise -. I det minste ikke en konsensus basert på harde vitenskapelige bevis avledet fra eksperimentelle data.[/blockquote]

Se underskriftene på erklæringen her:

Signatories* No Scientific Consensus on GMO Safety
as of 30 October 2013

Oppdatering januar 2014

End double standards in evaluating GMO safety studies – say scientists

 

Europe’s food safety agency only criticises studies that find risk, new analysis shows

ENSSER Press release

17.12.2013

 

The controversy about the Séralini et al. study, which reported negative health effects of Monsanto’s NK603 GM maize and Roundup herbicide fed to rats over the long term,[1] is still going on. According to a new review published inEnvironmental Sciences Europe, the European Food Safety Authority (EFSA) used unscientific double standards to dismiss the Séralini study on genetically modified (GM) maize.[2]

The publication of this latest review comes just days after the retraction of the Séralini paper by Elsevier, the publisher of Food and Chemical Toxicology(FCT), on the unprecedented grounds of the “inconclusive” nature of some of the findings. ENSSER condemned the retraction[3] .

The Séralini study triggered an immediate storm of criticism by scientists and organisations, most of whom are known for their support of GMOs and their pleas for sweeping deregulation of GM plants in the EU and relaxation or even abandonment of risk assessment standards.[4]

Retrospective and selective application of new standards by EFSA

In September 2012, the European Commission asked EFSA to review the Séralini study. EFSA did so by retrospectively applying new standards released in 2011 to scientific work that Séralini planned and started in 2008.[5] EFSA concluded that the Séralini study was “inadequate”.[6]

But EFSA did not apply these same standards retrospectively to the original rat feeding study by Monsanto, even though the underlying design for the Monsanto study was later repeated by Seralini.[7] The Monsanto study concluded that this same GM maize was safe to eat, resulting in the approval for consumption of this GM crop by millions of animals and EU citizens in 2005.

EFSA review undermined the basic principles of science

Hartmut Meyer, one of the authors of the new review, said, “Use of such double standards is a common response from scientists calling for GMO deregulation and, somewhat surprisingly, also from some government authorities, to studies that show negative environmental and health effects of GMOs. Only those studies that find problems are subjected to excessive scrutiny and rejected as defective. This approach appears to be a tactic to avoid dealing with ‘inconvenient’ results, whilst selecting for ‘convenient’ results.»

The new review then applied the same criteria used by EFSA to reject the Séralini study to 21 other 1-2-year feeding studies published in peer-reviewed scientific journals during the last 20 years. Those studies did not test feed derived from GM plants but mostly chemicals, used the same strain of rat, similar low numbers of tested animals and likewise modified protocols that extended or diverged to some degree from the strict OECD protocols and EFSA criteria as both Seralini and Monsanto did.

Restore scientific principles of objectivity

Angelika Hilbeck, the second author of the new review and chair of the European Network of Scientists for Social and Environmental Responsibility (ENSSER), said, “ENSSER wants to see scientific objectivity restored. We are calling for an end to the use of double standards, particularly by EFSA, in the evaluation of scientific research on substances that may pose risks to public health. We need a reasoned, respectful debate with the aim of reaching a consensus on the evaluation standards that must be consistently applied to all toxicity and carcinogenicity trials, regardless of whether they have findings that are ‘inconvenient’ for certain parties. EFSA should take the lead here.”

“It’s time to stop selectively attacking methods and begin to deal with the results.”

Double standards used to claim GMO safety

Another example of selective scrutiny of study methods in order to avoid dealing with the results is a review of GMO safety studies conducted by Snell et al. (2012)[8]. In their review of 24 animal feeding trials with GM plant-derived feed, the authors noticed severe methodological shortcomings in a majority of the analysed publications, e.g. isogenic lines as controls were only used in 10 studies. However, Snell et al. used these shortcomings as arguments to dismiss those studies stating negative effects – but not those stating safety. Based on this asymmetrical, result-triggered approach, the review incorrectly concludes that no health hazards were found in 24 analysed publications.

 

Notes for editors

Hartmut Meyer and Angelika Hilbeck are founding members of the European Network of Scientists for Social and Environmental Responsibility (ENSSER). The European Network of Scientists for Social and Environmental Responsibility (ENSSER) was founded in 2009 to improve the quality of basic and regulatory science used in the risk analysis of existing and emerging technologies and their products such as genetically modified organisms, chemicals, food technologies, geo-engineering, nanomaterials, and synthetic biology, including the risk of their military use. To enable such scientific work, ENSSER advocates the creation of spaces for scientific work independent from the influence of the developers and owners of current technologies, supports early-warning scientists and promotes their protection from discrimination and discreditation. ENSSER members are contributing to the current scientific debates on technology and risk assessment in modern biotechnology[9]

 


[1]     Séralini G-E, E Claira, R Mesnage, S Gress, N Defarge, M Malatesta, D Hennequin, JS de Vendômois. 2012. Long term toxicity of a Roundup herbicide and a Roundup-tolerant genetically modified maize. Food Chem Toxicol 50: 4221-4231

[2]     Meyer H, A Hilbeck. 2013. Rat feeding studies with genetically modified maize – a comparative evaluation of applied methods and risk assessment standards. Environmental Sciences Europe 25: 33;http://www.enveurope.com/content/25/1/33/about

[4]     Science Media Centre: Study on cancer and GM maize – experts respond. Science Alert of 20.09.2012.http://www.sciencemediacentre.co.nz/2012/09/20/study-on-cancer-and-gm-maize-experts-respond/
Public Research and Regulation Initiative: Letter and Q&A – Seralini et al 2012; http://www.prri.net/questions-and-answers/qa-seralini-et-al-2012/

[5]     EFSA Scientific Committee. 2011. EFSA guidance on conducting repeated-dose 90-day oral toxicity study in rodents on whole food/feed. EFSA J 9(12):2438

[6]     European Food Safety Authority. 2012. Review of the Séralini et al. (2012) publication on a 2-year rodent feeding study with glyphosate formulations and GM maize NK603 as published online on 19 September 2012 in Food and Chemical Toxicology. EFSA J 10(10):2910

[7]     Hammond B R Dudek, J Lemen , M Nemeth. 2004. Results of a 13 week safety assurance study with rats fed grain from glyphosate tolerant corn. Food Chem Toxicol 42: 1003-1014

[8]     Snell C, A Bernheim, J-B Bergé, M Kuntz, G Pascal, P Paris, AE Ricroch. 2012. Assessment of the health impact of GM plant diets in long-term and multigenerational animal feeding trials: A literature review. Food Chem Tox 50:1134-1148

[9]     see for example «Implications for GMO-cultivation and monitoring», a thematic series in Environmental Sciences Europe;www.enveurope.com/series/GMO_cultivation

 

 

 

Les hvorfor erklæringen ble til:

Ingen vitenskapelig enighet om GMO-trygghet

 

Kilder:

Europeen Network of Scientists

Sustainable Pulse

logo-dx

 
http://blogglisten.no/c.js?id=51827

 

George Orwell: «… forskerne selv ville ha nytte av litt utdanning.»

Hver dag blir vi bombardert med ekspertuttalelser fra forskere innen alt fra økonomi og helse til miljøspørsmål eller hva det måtte være. De forteller oss hvor veien videre bør gå, og ofte uttaler de seg på tvers av sine fagfelt som om deres jobtittel «forsker» gir en slags vidtomspennende visdom. Mange har beskrevet vår overdrevne tro på eksperter, for eksempel Noreena Hertz i sitt flotte foredrag «how to use experts and when not to

Den engelske forfatteren George Orwell som i dag regnes som en av de viktigste litterære skikkelser fra det 20nde århundre, er kanskje best kjent for sin dystopiske roman «1984″ – en bok som hadde en økning i salgstall på 7000% i juni grunnet «avsløringen» fra Edward Snowdon om at vi alle er overvåket og lever i et Big Brother samfunn. Orwells verker kjennetegnes av en klar tale mot sosial urettferdighet, totalitarisme og diktatur, noe som også kom til uttrykk i hans journalistiske arbeide for blant annet tidskriftene Tribune og Observer. I sitt personlige essay «What is science«, så han på de potensielle farer ved å bruke vitenskapen og forskere som en autoritær sannhet -da deres ekspertise er reduksjonistisk og bør dermed ikke få den brede autoriteten som mange i dag gir de.

Orwell skrev dette i en tid hvor forskere var hovedsakelig menn, og han nevner vitenskapelig rasisme. Begge disse problemene finner man fortsatt innen vitenskapen.

Skrevet av George Orwell for Tribune, 26 oktober 1945

Oversatt av kilden.info

Hva er vitenskap?

I forrige ukes Tribune var det et interessant brev fra Mr. J. Stewart Cook, der han foreslo at den beste måten å unngå faren for et «vitenskapelig hierarki» ville være å se til at hvert medlem av allmennheten var, så langt som mulig, vitenskapelig utdannet. På samme tid, forskerne bør bringes ut av isolasjonen deres og bli oppfordret til å ta en større del i politikk og administrasjon.

Som en generell uttalelse tror jeg de fleste av oss vil være enige med dette, men jeg merker at som vanlig, Mr. Cook definerer ikke vitenskap, og bare antyder i forbifarten at det betyr visse eksakte vitenskaper som eksperimenter som kan gjøres under laboratorieforhold. Dermed har voksenopplæring en tendens til «å overse vitenskapelige studier i favør av litterære, økonomiske og sosiale fag», økonomi og sosiologi blir ikke ansett som grener av vitenskap, tilsynelatende. Dette punktet er av stor betydning. For ordet vitenskap er for tiden brukt i minst to betydninger, og hele spørsmålet om vitenskapelig utdannelse utydeliggjøres av den nåværende tendens til å smette fra den ene til den annen betydning.

Vitenskap oppfattes vanligvis som enten (a) den eksakte vitenskap, slik som kjemi, fysikk, etc., eller (b) en tankemetode som får etterprøvbare resultater ved å resonnere logisk fra observerte faktum.

Hvis du spør en hvilken som helst forsker, eller faktisk nesten alle utdannete personer, «Hva er vitenskap?» så er det sannsynlig du får et svar tilnærmet (b). I hverdagen forøverig, både i tale og skrift, når folk sier «vitenskap» mener de (a). Vitenskap betyr noe som skjer i et laboratorium: selve ordet fremkaller et bilde av grafer, test-rør, balanser, Bunsenbrennere, mikroskoper. En biolog, og astronom, kanskje en psykolog eller en matematiker er beskrevet som en «mann av vitenskapen»: men ingen ville tenke på å bruke dette begrepet om en statsmann, en poet, en journalist eller en filosof. Og de som forteller oss at de unge må være vitenskapelig utdannet mener, nesten uten unntak, at de bør bli undervist mer om radioaktivitet, eller stjernene, eller fysiologi eller deres egne organer, snarere enn at de skal læres opp til å tenke mer nøyaktig.

Denne forvirring av betydning, som er delvis bevisst, har i seg en stor fare. Underforstått i etterspørselen etter mer vitenskapelig utdanning er påstanden om at hvis man har vært vitenskapelig trent ens tilnærming til alle fag vil være mer intelligent enn om man hadde hadde ingen slik opplæring. En forsker sine politiske meninger, antas det, hans meninger om sosiologiske spørsmål, om moral, om filosofi, kanskje til og med kunst, vil være mer verdifulle enn de av en lekmann. Verden, med andre ord, ville være et bedre sted hvis forskerne var i kontroll over den. Men en «forsker», som vi nettopp har sett, betyr i praksis en spesialist i en av de eksakte vitenskaper. Det medfølger at en kjemiker eller fysiker, som sådan, er politisk mer intelligent enn en poet eller en advokat. Og, faktisk, det er allerede millioner av mennesker som tror dette.

Men er det virkelig sant at en «forsker»i denne smalere forstand, har noen større sannsynlighet enn andre mennesker å nærme seg ikke-vitenskapelige problemer på en objektiv måte? Det er ikke mye grunn til å tenke slik. Ta en enkel test – egenskapen til å motstå nasjonalisme. Det blir ofte løst sagt at vitenskapen er internasjonal», men i praksis, de vitenskapelige arbeidere i alle land støtter opp bak sine egne regjeringer med færre skrupler enn hva som oppleves av forfattere og kunstnere. Det tyske vitenskapelige miljøet, som en helhet, gjorde ingen motstand mot Hitler. Hitler kan ha ødelagt de langsiktige utsiktene for tysk vitenskap, men det var fortsatt nok av begavede menn til å gjøre de nødvendige undersøkelser på slike ting som syntetisk olje, jetfly, rakett prosjektiler og atombomben. Uten dem kunne den tyske krigsmaskinen aldri ha blitt bygget opp.

På den annen side, hva skjedde med tysk litteratur når nazistene kom til makten? Jeg tror ingen grundig dokumentasjon har blitt publisert, men jeg kan tenke meg at antall tyske forskere – bortsett fra jøder – som frivillig dro i eksil eller ble forfulgt av regimet var mye mindre enn antall forfattere og journalister. Skumlere enn dette, så svelget en rekke tyske forskere den frastøtende «rasistiske vitenskap». Du kan finne noen av utsagnene som de satte sitt navn til i Professor Brady’s The Spirit and Structure of German Fascism.

Men, i litt forskjellige former, er det samme bildet overalt. I England, en stor andel av våre ledende forskere aksepterer strukturen til det kapitalistiske samfunnet, som kan sees fra den sammenfallende frihet med hvor de er gitt ridderskap, baron og til og med adelstitler. Siden Tennyson, ingen engelsk forfatter verdt å lese- en kan kanskje gjøre et unntak med Sir Max Beerbohm – har fått en tittel. Og de engelske forskere som ikke bare aksepterer status quo er ofte kommunister, noe som betyr at uansett hvor intellektuelt samvittighetsfull de kan være i deres egen bransje, er de klare til å være ukritisk og til og med uærlig på visse fag. Faktum er at bare opplæring i en eller flere av de eksakte vitenskaper, selv i kombinasjon med meget høye interlektuelle gaver, er ingen garanti for et humant eller skeptisk syn. Fysikerne fra et halvt dusin store nasjoner, alle febrilsk og som i hemmelighet jobber med atombomben, er et bevis på det.

Men betyr alt dette at allmennheten ikke bør være mer vitenskapelig utdannet? Tvert imot! Alt det betyr er at vitenskapelig utdanning for massene vil gjøre lite godt, og sannsynligvis mye skade, hvis det bare koker ned til mer fysikk, mer kjemi, mer biologi, osv., på bekostning av litteratur og historie. Dens sannsynlig effekt på det gjennomsnittlige menneske ville være å begrense omfanget av hans tanker og gjøre ham mer enn noensinne hånlig av slik kunnskap som han ikke var i besittelse av, og hans politiske reaksjoner vil trolig være noe mindre intelligent enn de av en analfabet bonde som beholdt et par historiske minner og en forholdsvis god estetisk sans.

Åpenbart, vitenskapelig utdannelse burde bety implantering av en rasjonell, skeptisk, eksperimentell vane i sinnet. Det bør bety å anskaffe en metode – en metode som kan anvendes på ethvert problem som man møter – og ikke bare å hope opp masse fakta. Sett det i slike ord, og forsvarere av vitenskapelig utdanning vil som regel være enig. Press ham videre, be han om å presisere, og på en eller annen måte så vil det alltid vise seg at vitenskapelig utdanning betyr mer oppmerksomhet mot vitenskapen, med andre ord – mer fakta. Ideen om at vitenskap betyr en måte å se på verden, og ikke bare en samling av kunnskap, er i praksis kraftig motarbeidet. Jeg tror ren profesjonell sjalusi er en del av årsaken til dette. For hvis vitenskap bare er en metode eller en holdning, slik at alle som har gjennomtenkte prosesser som er tilstrekkelig rasjonell i en viss forstand kan bli beskrevet som en forsker – hva blir da av den enorme prestisjen nå nytes av kjemikeren, fysikeren, osv. og hans påstand om å være noe klokere enn resten av oss?

For hundre år siden beskrev Charles Kingsley vitenskap som «lage ekle lukter i et laboratorium». For et år eller to siden så informerte en ung industriell kjemiker meg, selvtilfreds, at han «ikke kunne se hva som var behovet for poesi». Så pendelen svinger frem og tilbake, men det ser ikke ut for meg at en holdning er noe bedre enn den andre. For øyeblikket er vitenskap på fremgang, og så hører vi, ganske riktig, påstanden om at massene skal være vitenskapelig utdannet: Det vi ikke hører, som vi burde, er motkravet at forskerne selv ville ha nytte av litt utdanning. Like før jeg skrev dette, så jeg i et amerikansk magasin påstanden om at en rekke britiske og amerikanske fysikere nektet fra begynnelsen å gjøre forskning på atombomben, vel vitende om hvilken bruk som ville bli gjort av den. Her har du en gruppe tilregnelig menn midt i en verden av sinnssyke. Og selv om ingen navn ble offentliggjort, tror jeg det ville være en trygg gjetning at alle av dem var mennesker med en slags generell kulturell bakgrunn, noe bekjentskap til historie eller litteratur eller kunst – kort sagt, folk med interesser som ikke var i dagens forstand av ordet, rent vitenskapelig.

Bilder:
4umi.com
gnarart.deviantart.com
alhimself.wordpress.com