George Orwell: «… forskerne selv ville ha nytte av litt utdanning.»

Hver dag blir vi bombardert med ekspertuttalelser fra forskere innen alt fra økonomi og helse til miljøspørsmål eller hva det måtte være. De forteller oss hvor veien videre bør gå, og ofte uttaler de seg på tvers av sine fagfelt som om deres jobtittel «forsker» gir en slags vidtomspennende visdom. Mange har beskrevet vår overdrevne tro på eksperter, for eksempel Noreena Hertz i sitt flotte foredrag «how to use experts and when not to.»

Den engelske forfatteren George Orwell som i dag regnes som en av de viktigste litterære skikkelser fra det 20nde århundre, er kanskje best kjent for sin dystopiske roman «1984″ – en bok som hadde en økning i salgstall på 7000% i juni grunnet «avsløringen» fra Edward Snowdon om at vi alle er overvåket og lever i et Big Brother samfunn. Orwells verker kjennetegnes av en klar tale mot sosial urettferdighet, totalitarisme og diktatur, noe som også kom til uttrykk i hans journalistiske arbeide for blant annet tidskriftene Tribune og Observer. I sitt personlige essay «What is science«, så han på de potensielle farer ved å bruke vitenskapen og forskere som en autoritær sannhet -da deres ekspertise er reduksjonistisk og bør dermed ikke få den brede autoriteten som mange i dag gir de.

Orwell skrev dette i en tid hvor forskere var hovedsakelig menn, og han nevner vitenskapelig rasisme. Begge disse problemene finner man fortsatt innen vitenskapen.

Skrevet av George Orwell for Tribune, 26 oktober 1945

Oversatt av kilden.info

Hva er vitenskap?

I forrige ukes Tribune var det et interessant brev fra Mr. J. Stewart Cook, der han foreslo at den beste måten å unngå faren for et «vitenskapelig hierarki» ville være å se til at hvert medlem av allmennheten var, så langt som mulig, vitenskapelig utdannet. På samme tid, forskerne bør bringes ut av isolasjonen deres og bli oppfordret til å ta en større del i politikk og administrasjon.

Som en generell uttalelse tror jeg de fleste av oss vil være enige med dette, men jeg merker at som vanlig, Mr. Cook definerer ikke vitenskap, og bare antyder i forbifarten at det betyr visse eksakte vitenskaper som eksperimenter som kan gjøres under laboratorieforhold. Dermed har voksenopplæring en tendens til «å overse vitenskapelige studier i favør av litterære, økonomiske og sosiale fag», økonomi og sosiologi blir ikke ansett som grener av vitenskap, tilsynelatende. Dette punktet er av stor betydning. For ordet vitenskap er for tiden brukt i minst to betydninger, og hele spørsmålet om vitenskapelig utdannelse utydeliggjøres av den nåværende tendens til å smette fra den ene til den annen betydning.

Vitenskap oppfattes vanligvis som enten (a) den eksakte vitenskap, slik som kjemi, fysikk, etc., eller (b) en tankemetode som får etterprøvbare resultater ved å resonnere logisk fra observerte faktum.

Hvis du spør en hvilken som helst forsker, eller faktisk nesten alle utdannete personer, «Hva er vitenskap?» så er det sannsynlig du får et svar tilnærmet (b). I hverdagen forøverig, både i tale og skrift, når folk sier «vitenskap» mener de (a). Vitenskap betyr noe som skjer i et laboratorium: selve ordet fremkaller et bilde av grafer, test-rør, balanser, Bunsenbrennere, mikroskoper. En biolog, og astronom, kanskje en psykolog eller en matematiker er beskrevet som en «mann av vitenskapen»: men ingen ville tenke på å bruke dette begrepet om en statsmann, en poet, en journalist eller en filosof. Og de som forteller oss at de unge må være vitenskapelig utdannet mener, nesten uten unntak, at de bør bli undervist mer om radioaktivitet, eller stjernene, eller fysiologi eller deres egne organer, snarere enn at de skal læres opp til å tenke mer nøyaktig.

Denne forvirring av betydning, som er delvis bevisst, har i seg en stor fare. Underforstått i etterspørselen etter mer vitenskapelig utdanning er påstanden om at hvis man har vært vitenskapelig trent ens tilnærming til alle fag vil være mer intelligent enn om man hadde hadde ingen slik opplæring. En forsker sine politiske meninger, antas det, hans meninger om sosiologiske spørsmål, om moral, om filosofi, kanskje til og med kunst, vil være mer verdifulle enn de av en lekmann. Verden, med andre ord, ville være et bedre sted hvis forskerne var i kontroll over den. Men en «forsker», som vi nettopp har sett, betyr i praksis en spesialist i en av de eksakte vitenskaper. Det medfølger at en kjemiker eller fysiker, som sådan, er politisk mer intelligent enn en poet eller en advokat. Og, faktisk, det er allerede millioner av mennesker som tror dette.

Men er det virkelig sant at en «forsker»i denne smalere forstand, har noen større sannsynlighet enn andre mennesker å nærme seg ikke-vitenskapelige problemer på en objektiv måte? Det er ikke mye grunn til å tenke slik. Ta en enkel test – egenskapen til å motstå nasjonalisme. Det blir ofte løst sagt at vitenskapen er internasjonal», men i praksis, de vitenskapelige arbeidere i alle land støtter opp bak sine egne regjeringer med færre skrupler enn hva som oppleves av forfattere og kunstnere. Det tyske vitenskapelige miljøet, som en helhet, gjorde ingen motstand mot Hitler. Hitler kan ha ødelagt de langsiktige utsiktene for tysk vitenskap, men det var fortsatt nok av begavede menn til å gjøre de nødvendige undersøkelser på slike ting som syntetisk olje, jetfly, rakett prosjektiler og atombomben. Uten dem kunne den tyske krigsmaskinen aldri ha blitt bygget opp.

På den annen side, hva skjedde med tysk litteratur når nazistene kom til makten? Jeg tror ingen grundig dokumentasjon har blitt publisert, men jeg kan tenke meg at antall tyske forskere – bortsett fra jøder – som frivillig dro i eksil eller ble forfulgt av regimet var mye mindre enn antall forfattere og journalister. Skumlere enn dette, så svelget en rekke tyske forskere den frastøtende «rasistiske vitenskap». Du kan finne noen av utsagnene som de satte sitt navn til i Professor Brady’s The Spirit and Structure of German Fascism.

Men, i litt forskjellige former, er det samme bildet overalt. I England, en stor andel av våre ledende forskere aksepterer strukturen til det kapitalistiske samfunnet, som kan sees fra den sammenfallende frihet med hvor de er gitt ridderskap, baron og til og med adelstitler. Siden Tennyson, ingen engelsk forfatter verdt å lese- en kan kanskje gjøre et unntak med Sir Max Beerbohm – har fått en tittel. Og de engelske forskere som ikke bare aksepterer status quo er ofte kommunister, noe som betyr at uansett hvor intellektuelt samvittighetsfull de kan være i deres egen bransje, er de klare til å være ukritisk og til og med uærlig på visse fag. Faktum er at bare opplæring i en eller flere av de eksakte vitenskaper, selv i kombinasjon med meget høye interlektuelle gaver, er ingen garanti for et humant eller skeptisk syn. Fysikerne fra et halvt dusin store nasjoner, alle febrilsk og som i hemmelighet jobber med atombomben, er et bevis på det.

Men betyr alt dette at allmennheten ikke bør være mer vitenskapelig utdannet? Tvert imot! Alt det betyr er at vitenskapelig utdanning for massene vil gjøre lite godt, og sannsynligvis mye skade, hvis det bare koker ned til mer fysikk, mer kjemi, mer biologi, osv., på bekostning av litteratur og historie. Dens sannsynlig effekt på det gjennomsnittlige menneske ville være å begrense omfanget av hans tanker og gjøre ham mer enn noensinne hånlig av slik kunnskap som han ikke var i besittelse av, og hans politiske reaksjoner vil trolig være noe mindre intelligent enn de av en analfabet bonde som beholdt et par historiske minner og en forholdsvis god estetisk sans.

Åpenbart, vitenskapelig utdannelse burde bety implantering av en rasjonell, skeptisk, eksperimentell vane i sinnet. Det bør bety å anskaffe en metode – en metode som kan anvendes på ethvert problem som man møter – og ikke bare å hope opp masse fakta. Sett det i slike ord, og forsvarere av vitenskapelig utdanning vil som regel være enig. Press ham videre, be han om å presisere, og på en eller annen måte så vil det alltid vise seg at vitenskapelig utdanning betyr mer oppmerksomhet mot vitenskapen, med andre ord – mer fakta. Ideen om at vitenskap betyr en måte å se på verden, og ikke bare en samling av kunnskap, er i praksis kraftig motarbeidet. Jeg tror ren profesjonell sjalusi er en del av årsaken til dette. For hvis vitenskap bare er en metode eller en holdning, slik at alle som har gjennomtenkte prosesser som er tilstrekkelig rasjonell i en viss forstand kan bli beskrevet som en forsker – hva blir da av den enorme prestisjen nå nytes av kjemikeren, fysikeren, osv. og hans påstand om å være noe klokere enn resten av oss?

For hundre år siden beskrev Charles Kingsley vitenskap som «lage ekle lukter i et laboratorium». For et år eller to siden så informerte en ung industriell kjemiker meg, selvtilfreds, at han «ikke kunne se hva som var behovet for poesi». Så pendelen svinger frem og tilbake, men det ser ikke ut for meg at en holdning er noe bedre enn den andre. For øyeblikket er vitenskap på fremgang, og så hører vi, ganske riktig, påstanden om at massene skal være vitenskapelig utdannet: Det vi ikke hører, som vi burde, er motkravet at forskerne selv ville ha nytte av litt utdanning. Like før jeg skrev dette, så jeg i et amerikansk magasin påstanden om at en rekke britiske og amerikanske fysikere nektet fra begynnelsen å gjøre forskning på atombomben, vel vitende om hvilken bruk som ville bli gjort av den. Her har du en gruppe tilregnelig menn midt i en verden av sinnssyke. Og selv om ingen navn ble offentliggjort, tror jeg det ville være en trygg gjetning at alle av dem var mennesker med en slags generell kulturell bakgrunn, noe bekjentskap til historie eller litteratur eller kunst – kort sagt, folk med interesser som ikke var i dagens forstand av ordet, rent vitenskapelig.

Bilder:
4umi.com
gnarart.deviantart.com
alhimself.wordpress.com